Votten.

En praksisfortelling.
Dette er en fortelling som går over noe tid. Det er i slutten av november,det er kuldegrader og snøen har kommet.Det er utetid og jeg kler på meg vinterklær,som det er en stund siden jeg har brukt.Det viser seg at den ene strikkevotten min har et hull inne ved tommelen.Men har ikke andre med,og tar de på.Ute går jeg og Madikken,4.5år og snakker sammen.Jeg viser henne votten med hull og uttrykker litt "fortvilelse"over at den er sund. Madikken studerer den og spør bekymret: : fryser du da? Jeg svarer ja,men at jeg kan holde hånda mi lukket slik,så går det bra.Madikken ser alvorlig på meg og sier ivrig : Bestefar kan ordne den! Jeg ler litt og sier : Bestefar? ! Tror du han kan det? Madikken blir tvilende,sier fort : Bestemor kan ? Jeg svarer : Kanskje det du. Så blir vi opptatt med andre ting hver for oss. Men i løpet av utetida kommer hun flere ganger bort,vil se på hullet i votten,og spør om jeg fryser.Jeg sier at det går bra,og at jeg snart skal hjem. Vi sier ha det,og idet jeg går roper Madikken etter meg : Legg vottene dine i hylla mi da,så bestemor kan få de! Jeg smiler og sier at jeg kan bruke de likevel ,til jeg får meg nye.
Og i dagene som kommer bruker jeg hullvotten,men det blir ikke snakket så mye mer om det mellom oss.Jeg forteller Madikkens mor om hva hun har sagt om bestefaren som kunne ordne votten min, hvorpå hun forteller at det er han som syr og ordner ting. Da skjønner jeg at jeg gjorde Madikken usikker ved å stille henne spørsmålet "bestefar,kan han det?" Jeg tok henne ikke på alvor og var ingen god lyttende da. Jeg kunne jo ha sagt : så fint at du har en bestefar som kan det. Men Madikken var smart nok til å komme på at da kunne vel bestemor. For det var veldig viktig for henne at jeg skulle ha det bra og ikke fryse. Dette skulle jeg skjønne senere. For siste dag i barnehagen før jul,kom en stolt Madikken med en myk pakke hun selv hadde pakket inn og laget kort på til meg. Jeg blir så overrasket og glad, og sier at den skal jeg gjemme til julekvelden. Det gjorde jeg og. Julekvelden kommer,jeg åpner Madikkens pakke,og der er det nye fine votter! Da blir jeg overveldet og rørt! Tenk at dette hadde vært så viktig for henne at jeg ikke skulle fryse. Og dette hadde hun tenkt på over såpass lang tid. Når jeg snakker med mor senere,forteller hun at Madikken hadde snakket veldig mye om dette hjemme,og uttrykt stor uro for meg som hadde vott med hull,og sikkert frøs! Jeg måtte få nye! Og stor takk til Madikkens mor som forsto hvor viktig dette var for henne,og ordnet så hun kunne få gi meg nye hele votter! Av dette ble jeg minnet om hvor viktig det er å ta barn på alvor og lytte. Og den omtanken som Madikken,4.5år,viste voksne meg,gjorde meg veldig rørt og ydmyk. Disse små menneskene har så mange tanker og godhet i seg,det må vi voksne se,høre og ta vare på!