mandag 13. februar 2012
Je sitt,men....
En historie fra noen år tilbake.Vi var to voksne og ca.15-16 unger,4år,på tur ved gapahuken vår et stykke fra barnehagen vår.Ungene får leke fritt på et gitt område,innenfor vår rekkevidde.Med noen regler om klatring og pinnebruk gitt i full fart.For vi skal jo steke pannekaker av medbrakt røre,lage bål og ordne til.Noen av ungene hjelper til pg resten flyr av gårde i glad lek.Men en gutt har et litt høyere aktivitetsnivå enn vi to voksne er komfortable med.Får tilsnakk for voldsom fekting med pinner.Mange ganger.Klatrer opp på taket av gapahuken.Er ikke lov! Tilsnakk igjen.For nær bålet.Tilsnakk.Velter flaska med vaffelrøre.Er lokk på den,men den voksne mister tålmodigheten,tar tak i gutten,fører han bort til en stubbe og sier strengt : nå kan du sitte her og tenke over hvordan du har oppført deg! Etter en stund går den voksne bort til gutten,som sitter rolig på stubben,og spør hvordan det går med tenkinga? Gutten ser morskt opp på henne og svarer : je sitt,men je tenke itte! Så klart svar! Hva skulle han angre eller tenke over? Han hadde det kjekt i sin lek,men dette passet ikke oss voksne,som hadde mange å passe på,og mye og ordne! Slik kan det ofte bli når vi er få voksne og heller roper nei-nei,isteden for å kunne bli med i leken og "styre"den litt med forklaringer og "gode råd". Etter den kommentaren hans,snakket vi godt sammen alle ungene og vi voksne mens pannekakene ble spist.Vi snakket om samlek,farene med pinnebruk,bålvarme.Og om regler som vi voksne må sette for å gjøre leken trygg mellom mange unger. Vi voksne husker den replikken med et smil.Den var treffende og god.Han følte seg urettferdig behandlet og ga med den så godt uttrykk for det.
Sterk Pappa
Vi sitter rundt bordet og spiser formiddagsmat i barnehagen,6 unger og jeg voksen,på et rom.Ungene har en samtale gående mellom seg om forskjellige figurer(fra film,spill og barne-tv)som er så sterke og tøffe da.Derfra går praten over til hva pappaene kan og har. Firhjuling,snøfreser,traktor,stor bil.Og de gir uttrykk for at pappane deres er veldig sterke og. Da kommer det stille fra en jente : pappa min er veldig sterk,for han bærte kista med bestefar i. Jeg kjenner tårene flyr opp i øynene mine,sier ingenting jeg da, men for meg var jo denne pappaen sterk i dobbel betydning. Kanskje var han det for denne vesle jenta og. Det var et ladet øyeblikk. Vi spiser rolig vidre,og samtalen går over i andre ting..
Lek og humor i snø.
En praksisfortelling.
Jeg er på uteplassen i barnehagen med en gruppe unger,4år. Det er masse snø.Dyp,myk og deilig å hoppe i,skjønner jeg på leken til to gutter. De kravler oppå en stor stein og hopper ned i snøen hver sin gang.De har det så fint,og jeg bare holder meg nær.Er jo redd de skal skli på steinen,som er litt glatt av is,og slå seg.Ofte vi voksne er litt engstelige ved kroppslig lek.Vi tenker blod og utslåtte tenner! Plutselig stuper den ene gutten ned,og nærmest står på hodet nede i snøen.Jeg iler til,tenker at nå blir det skrik.Skal til å ta tak og hale han opp,da strekker han hodet opp,og inni all snøer ser jeg to røde kinn og et stort smil : neimen,hvem slo av lyset da? utbryter han. Snakker om godt humør og humor! Og det har unger masse av!
Jeg er på uteplassen i barnehagen med en gruppe unger,4år. Det er masse snø.Dyp,myk og deilig å hoppe i,skjønner jeg på leken til to gutter. De kravler oppå en stor stein og hopper ned i snøen hver sin gang.De har det så fint,og jeg bare holder meg nær.Er jo redd de skal skli på steinen,som er litt glatt av is,og slå seg.Ofte vi voksne er litt engstelige ved kroppslig lek.Vi tenker blod og utslåtte tenner! Plutselig stuper den ene gutten ned,og nærmest står på hodet nede i snøen.Jeg iler til,tenker at nå blir det skrik.Skal til å ta tak og hale han opp,da strekker han hodet opp,og inni all snøer ser jeg to røde kinn og et stort smil : neimen,hvem slo av lyset da? utbryter han. Snakker om godt humør og humor! Og det har unger masse av!
Votten.
En praksisfortelling.
Dette er en fortelling som går over noe tid. Det er i slutten av november,det er kuldegrader og snøen har kommet.Det er utetid og jeg kler på meg vinterklær,som det er en stund siden jeg har brukt.Det viser seg at den ene strikkevotten min har et hull inne ved tommelen.Men har ikke andre med,og tar de på.Ute går jeg og Madikken,4.5år og snakker sammen.Jeg viser henne votten med hull og uttrykker litt "fortvilelse"over at den er sund. Madikken studerer den og spør bekymret: : fryser du da? Jeg svarer ja,men at jeg kan holde hånda mi lukket slik,så går det bra.Madikken ser alvorlig på meg og sier ivrig : Bestefar kan ordne den! Jeg ler litt og sier : Bestefar? ! Tror du han kan det? Madikken blir tvilende,sier fort : Bestemor kan ? Jeg svarer : Kanskje det du. Så blir vi opptatt med andre ting hver for oss. Men i løpet av utetida kommer hun flere ganger bort,vil se på hullet i votten,og spør om jeg fryser.Jeg sier at det går bra,og at jeg snart skal hjem. Vi sier ha det,og idet jeg går roper Madikken etter meg : Legg vottene dine i hylla mi da,så bestemor kan få de! Jeg smiler og sier at jeg kan bruke de likevel ,til jeg får meg nye.
Og i dagene som kommer bruker jeg hullvotten,men det blir ikke snakket så mye mer om det mellom oss.Jeg forteller Madikkens mor om hva hun har sagt om bestefaren som kunne ordne votten min, hvorpå hun forteller at det er han som syr og ordner ting. Da skjønner jeg at jeg gjorde Madikken usikker ved å stille henne spørsmålet "bestefar,kan han det?" Jeg tok henne ikke på alvor og var ingen god lyttende da. Jeg kunne jo ha sagt : så fint at du har en bestefar som kan det. Men Madikken var smart nok til å komme på at da kunne vel bestemor. For det var veldig viktig for henne at jeg skulle ha det bra og ikke fryse. Dette skulle jeg skjønne senere. For siste dag i barnehagen før jul,kom en stolt Madikken med en myk pakke hun selv hadde pakket inn og laget kort på til meg. Jeg blir så overrasket og glad, og sier at den skal jeg gjemme til julekvelden. Det gjorde jeg og. Julekvelden kommer,jeg åpner Madikkens pakke,og der er det nye fine votter! Da blir jeg overveldet og rørt! Tenk at dette hadde vært så viktig for henne at jeg ikke skulle fryse. Og dette hadde hun tenkt på over såpass lang tid. Når jeg snakker med mor senere,forteller hun at Madikken hadde snakket veldig mye om dette hjemme,og uttrykt stor uro for meg som hadde vott med hull,og sikkert frøs! Jeg måtte få nye! Og stor takk til Madikkens mor som forsto hvor viktig dette var for henne,og ordnet så hun kunne få gi meg nye hele votter! Av dette ble jeg minnet om hvor viktig det er å ta barn på alvor og lytte. Og den omtanken som Madikken,4.5år,viste voksne meg,gjorde meg veldig rørt og ydmyk. Disse små menneskene har så mange tanker og godhet i seg,det må vi voksne se,høre og ta vare på!
Dette er en fortelling som går over noe tid. Det er i slutten av november,det er kuldegrader og snøen har kommet.Det er utetid og jeg kler på meg vinterklær,som det er en stund siden jeg har brukt.Det viser seg at den ene strikkevotten min har et hull inne ved tommelen.Men har ikke andre med,og tar de på.Ute går jeg og Madikken,4.5år og snakker sammen.Jeg viser henne votten med hull og uttrykker litt "fortvilelse"over at den er sund. Madikken studerer den og spør bekymret: : fryser du da? Jeg svarer ja,men at jeg kan holde hånda mi lukket slik,så går det bra.Madikken ser alvorlig på meg og sier ivrig : Bestefar kan ordne den! Jeg ler litt og sier : Bestefar? ! Tror du han kan det? Madikken blir tvilende,sier fort : Bestemor kan ? Jeg svarer : Kanskje det du. Så blir vi opptatt med andre ting hver for oss. Men i løpet av utetida kommer hun flere ganger bort,vil se på hullet i votten,og spør om jeg fryser.Jeg sier at det går bra,og at jeg snart skal hjem. Vi sier ha det,og idet jeg går roper Madikken etter meg : Legg vottene dine i hylla mi da,så bestemor kan få de! Jeg smiler og sier at jeg kan bruke de likevel ,til jeg får meg nye.
Og i dagene som kommer bruker jeg hullvotten,men det blir ikke snakket så mye mer om det mellom oss.Jeg forteller Madikkens mor om hva hun har sagt om bestefaren som kunne ordne votten min, hvorpå hun forteller at det er han som syr og ordner ting. Da skjønner jeg at jeg gjorde Madikken usikker ved å stille henne spørsmålet "bestefar,kan han det?" Jeg tok henne ikke på alvor og var ingen god lyttende da. Jeg kunne jo ha sagt : så fint at du har en bestefar som kan det. Men Madikken var smart nok til å komme på at da kunne vel bestemor. For det var veldig viktig for henne at jeg skulle ha det bra og ikke fryse. Dette skulle jeg skjønne senere. For siste dag i barnehagen før jul,kom en stolt Madikken med en myk pakke hun selv hadde pakket inn og laget kort på til meg. Jeg blir så overrasket og glad, og sier at den skal jeg gjemme til julekvelden. Det gjorde jeg og. Julekvelden kommer,jeg åpner Madikkens pakke,og der er det nye fine votter! Da blir jeg overveldet og rørt! Tenk at dette hadde vært så viktig for henne at jeg ikke skulle fryse. Og dette hadde hun tenkt på over såpass lang tid. Når jeg snakker med mor senere,forteller hun at Madikken hadde snakket veldig mye om dette hjemme,og uttrykt stor uro for meg som hadde vott med hull,og sikkert frøs! Jeg måtte få nye! Og stor takk til Madikkens mor som forsto hvor viktig dette var for henne,og ordnet så hun kunne få gi meg nye hele votter! Av dette ble jeg minnet om hvor viktig det er å ta barn på alvor og lytte. Og den omtanken som Madikken,4.5år,viste voksne meg,gjorde meg veldig rørt og ydmyk. Disse små menneskene har så mange tanker og godhet i seg,det må vi voksne se,høre og ta vare på!
Abonner på:
Innlegg (Atom)