Je sitt,men....

En historie fra noen år tilbake.Vi var to voksne og ca.15-16 unger,4år,på tur ved gapahuken vår et stykke fra barnehagen vår.Ungene får leke fritt på et gitt område,innenfor vår rekkevidde.Med noen regler om klatring og pinnebruk gitt i full fart.For vi skal jo steke pannekaker av medbrakt røre,lage bål og ordne til.Noen av ungene hjelper til pg resten flyr av gårde i glad lek.Men en gutt har et litt høyere aktivitetsnivå enn vi to voksne er komfortable med.Får tilsnakk for voldsom fekting med pinner.Mange ganger.Klatrer opp på taket av gapahuken.Er ikke lov! Tilsnakk igjen.For nær bålet.Tilsnakk.Velter flaska med vaffelrøre.Er lokk på den,men den voksne mister tålmodigheten,tar tak i gutten,fører han bort til en stubbe og sier strengt : nå kan du sitte her og tenke over hvordan du har oppført deg!  Etter en stund går den voksne bort til gutten,som sitter rolig på stubben,og spør hvordan det går med tenkinga? Gutten ser morskt opp på henne og svarer : je sitt,men je tenke itte! Så klart svar! Hva skulle han angre eller tenke over? Han hadde det kjekt i sin lek,men dette passet ikke oss voksne,som hadde mange å passe på,og mye og ordne! Slik kan det ofte bli når vi er få voksne og heller roper nei-nei,isteden for å kunne bli med i leken og "styre"den litt med forklaringer og "gode råd".  Etter den kommentaren hans,snakket vi godt sammen alle ungene og vi voksne mens pannekakene ble spist.Vi snakket om samlek,farene med pinnebruk,bålvarme.Og om regler som vi voksne må sette for å gjøre leken trygg mellom mange unger. Vi voksne husker den replikken med et smil.Den var treffende og god.Han følte seg urettferdig behandlet og ga med den så godt uttrykk for det.